Skriver om hoppsportens gullalder

Vidar Johansen (60) har samlet historien om sitt livs lidenskap i et hefte i småskriftserien til Vefsn museumslag.

Forfatter Vidar Johansen i sin barndoms favorittareana, Finnbrauten i Vefsn.

Forfatter Vidar Johansen i sin barndoms favorittareana, Finnbrauten i Vefsn. (Foto: Asbjørg Sande)

Det dreier seg naturligvis om lidenskapen for hoppsporten. Vidar har vært en drivende kraft helt siden han flyttet hjem igjen til Mosjøen i 1985 etter endt utdanning fra Norges Idrettshøgskole, med hopp som forydpning. Av hoppere fra Vefsn er er han bare slått av Anette Sagen når det gjelder nasjonale og internasjonale hoppbragder. Men kanskje vil han helst huskes for innsatsen han har lagt ned i praktisk tilrettelegging i skibakken og for å rekruttere, instruere og motivere skitalenter på Helgeland. Inkludert Anette.

«I nær sagt kvar ei kneik vart det laga hoppbakkar» skriver redaktør Per Sjåvik i forordet til heftet «Hoppbakker i Vefsn og Grane». Da beskriver han selve gullalderen i norsk hoppsport, åra etter krigen og fram til 70-tallet. Her møttes ungene etter skoletid og i helgene og organiserte og administrerte sine egne fritidssysler. Vidar Johansen var en av dem, og hoppbakken i Finnbrauten var hans arena.

Gjengrodd

Nå ligger den der mer eller mindre ubrukt og gjengrodd, tre bakker i forskjellig størrelse, tilpasset alder og ferdigheter og fullstendig istandsatt så seint som i 2000. Hoppaktiviteten i Vefsn foregår i dag i Kjemsåsen der Vefsn-Hopp stadig utvikler og forbedrer anlegget. Om alle de andre bakkene som unger og voksne i Vefsn og Grane har boltret seg i kan du altså lese om i dette nye heftet.

– Jeg ble først spurt om å skrive en artikkel om hoppbakker på Helgeland til Årbok for Helgeland. Men det ble for stort, forteller Vidar.

Han ville gjerne ta med alle, ikke utelate noen. Han måtte redusere det geografiske området og dermed ble det Vefsn og Grane, som tidligere var en del av Vefsn.

– Idrettslaget het Øver-Vefsn IL helt til etter krigen.

I tillegg til beskrivelser av hoppbakkene har han tatt for seg mesterskapene, fra skoleskirenn til landsrenn, og han har beskrevet hvordan skihopperne reiste for å delta i renn i de forskjellige bygdene. Miljøet i hoppbakkene har fått et eget kapitel, og han avslutter med nyorganiseringen av hoppsporten i Vefsn gjennom Vefsn-Hopp der han altså selv har vært helt sentral.

Heftet består av 64 sider og er særdeles rikt illustrert, både i farger og svart-hvitt, av store og små hopptalenter og hoppere som har markert seg både nasjonalt og internasjonalt. Stoffet er samlet fra aviser og arkiver og gjennom intervju med mange av dem som var aktive i hoppmiljøet. Fotoavdelingen i Helgeland musesum har stilt mange av bildene til rådighet og noen er lånt privat.

– Et viktig kulturhistorisk arbeid, skriver Per Sjåvik i forordet.

Framtida

Framtida for hoppsporten vil være avhengig av spesialiserte anlegg, mener Vidar Johansen.

– Vi er kanskje siste generasjon som selv sørger for å prosjektere og vedlikeholde anleggene som trengs.

Selv verdsetter han aktiviteten og mosjonen som tilretteleggingen for andre fører med seg, og han håper at hoppsporten fortsatt skal fenge barn og foreldre som vil gjøre noe sammen. Selv om mylderet av hoppbakker er borte. I Nord-Norge er det aktivitet av noe betydning bare i fem-seks regioner. Kanskje kan planene om utviklingen av Fageråsen skianlegg i Rana var redningen for hoppsporten på Helgeland?

 

Heftet er utgitt av Vefsn Museumslag.

Heftet er utgitt av Vefsn Museumslag. Forsidebildet er fra Andåsbakken i 1952.

Comments are closed.